Amy Edmondson har et utmerket eksempel på et av de mindre synlige aspektene som likevel har avgjørende betydning. Bokstavelig talt, faktisk.
Eksemplet nedenfor er en forenkling av Edmondsons egen presentasjon, som er basert på data fra studiene hennes innenfor sykehusverdenen.
Se for deg at du er kritisk syk, men får valget mellom 3 forskjellige sykehus som kan redde livet ditt. For å hjelpe deg med å ta det riktige valget får du en oversikt over antall innmeldte feil.
- Sykehus A har 7 rapporterte feil
- Sykehus B har 2 rapporterte feil
- Sykehus C har 24 rapporterte feil
Hvis livet ditt sto på spill, hvilket sykehus ville du valgt?
Logikken sier selvfølgelig sykehus B. Det ser ut som de har alt under kontroll. Mens det er fullstendig kaos på sykehus C.
Eller stemmer det?
Som du kanskje har gjettet, er faktisk realiteten den diametralt motsatte. Oversikten sier nemlig svært lite om sikkerheten ved de forskjellige sykehusene – til gjengjeld sier den mye om hvor villige medarbeidere er til å melde fra om feil og utfordringer på arbeidsplassen.
Forklaringen blir tydeligere hvis vi omformulerer spørsmålet litt.
Hvis livet ditt sto på spill, ville du valgt sykehuset med flest eller færrest rapporterte feil?
Ved sykehus C meldes det fra om langt flere feil enn ved de andre sykehusene. Dette tyder på en arbeids- og ledelseskultur med høy psykologisk trygghet, hvor det er rom for å peke på feil og områder som kanskje kan forbedres.
Resultatet er langt flere muligheter til å utbedre disse feilene, rette opp skjeve prosesser, bedre samarbeid mellom kolleger og til syvende og sist bedre behandling av pasienter.
Du tenker kanskje at selvfølgelig er det ikke i alle bransjer at psykologisk trygghet handler så direkte om liv og død. Og det har du til en viss grad rett i.
Hvis organisasjonen ignorerer den psykologiske tryggheten og det psykososiale arbeidsmiljøet, risikerer du i beste fall stagnasjon i organisasjonen – i verste fall et usunt miljø for alle i og rundt det.